Noen ganger orker man ikke synet av sin egen blogg, så jeg tar ferie (har tatt ferie en god stund nå). Bilferie, faktisk, med familien. Jeg skal endelig få se Finnmark. Og jeg har A Clockwork Orange på tape.

Venter du?

Jeg sitter på skolen og jeg bruker ark, altfor store mengder ubleket regnskog som havner i søppelet etterpå, ikke engang kildesortert. Jeg bruker ark på andre ting enn skolearbeid, på mønstre fargelagt med markeringstusj og korrekturlakk. Målet blir å komme nærmere ferien med god samvittighet for lange dager på lesesalen uten egentlig å ha lagt ned så mye arbeid i prosessen. Jeg har blitt ganske god på det. Vasker bølger av eksamensangst vekk med flaue Tetrisrekorder på mobilen.

Jeg vil så gjerne være ferdig at jeg gleder meg til alt, selv det som ikke blir så bra når jeg kommer til det. Nostalgien når latterlige høyder sånn rett før eksamen, når ferie er det beste i verden og ikke minst løsningen på hele verdens kjipe ting. Jeg gleder meg til å tørke bord 10 timer om dagen på kafé, til å klemme katten min, til knirkingen i trappen klokka 4 om natten (fordi jeg kan være oppe så lenge), til glitrende innsjø jeg i hvert fall skal tenke på å bade i.

Bare synd at 10 uker hjemmelåst er 10 uker uten tid til Oslo. Jeg skal hoppe på toget nøyaktig 4 timer og 16 minutter etter siste eksamens slutt, og begynne sommerjobb neste dag. Har ingen romantiske følelser for sommer i Oslo, det er virkelig ikke det (kanskje bare litt), det er heller han som venter her i sommer jeg skulle ønske jeg ikke måtte reise i fra. Eller venter? Det vet jeg vel ikke, men jeg håper det. For jeg lengter allerede.

Left your heart in the hands of a juggling clown

Det er som om hele sirkuset av følelser har flyttet inn hos meg. Som hamsteren i hjulet – sorg, kjærlighet og stress. Jeg er lei meg, vemodig og noen ganger så fryktelig fryktelig trist fordi et hjørne av min verden er borte. Og det er eksamener, så forferdelig store, krevende og mange av dem at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. At jeg kanskje blir litt for sliten for mitt eget beste.

Så det passet kanskje at det beste mulige kom akkurat nå også. Når det først skulle stable seg oppå hverandre, mener jeg. En god gutt og meg. Og jeg er glad, kanskje lykkeligere enn på lenge, selv om jeg ikke helt klarer å være det på riktig. Ennå.

Så reiser du da

Mamma fortalte meg en gang om da moren hennes døde. Vi satt i en sofa i stuen bare et par uker etter. Jeg var ikke så gammel, og husker jeg syntes det var mest pinlig og rart. Dette var mens hun fortsatt røykte, og en tung røyktåke lå rundt henne mens hun snakket. “det tok lange sekunder mellom hver gang hun tok inn ny luft. – så reiser du da, mor, sa jeg. Så var hun borte.”

Jeg satt ved sengen hennes i går. June hadde et møte, og jeg hadde tvunget henne til å gå. – Alt kan ikke stoppe opp, hadde jeg sagt, og hun lot meg bestemme. Jeg ble sittende på sykehuset med en farrisflaske og et blad jeg lot ligge i fanget mens jeg hadde øyne på maskiner, ledninger og en hvit kropp som nesten hadde forsvunnet i sykehussengen.

Det var ikke mer enn en time senere jeg lente meg forsiktig inn mot øret hennes og hvisket

“Så reiser du da, Liss”.

Kanskje for siste gang

Det har ikke vært besteforeldre i min livstid. Pappa sa en gang at de var blitt ryddet av veien før jeg kom, uten at noen av oss syntes det var noe særlig morsomt. I stedet har jeg hatt Liss, som en slags gudmor, et formanende og forståelsesfullt hvilested. Som etter skolen og i sommerferien, som juleverksted, som skitur og asina-brus. Men det har ikke vært ordentlig slik på lenge, og snart er det slutt for alltid.

Tastene er verdensmesterskap i benkpress. Fingrene så stive som jeg aldri har kjent det før.

Jeg får ikke puste, sier hun, og jeg prøver alt jeg kan ikke å gråte. Selv om det er det jeg har lyst til mer enn mye annet, å slippe tårene løs hos Liss en siste gang. Får en beinhard boksehanske i magen hver gang jeg tenker slik. Siste gang. Hvor ligger koden, hva er etikken for slike besøk? Burde jeg veie ordene mer når det kan være det siste jeg sier til et menneske, eller enda verre, det siste de hører? Eller skulle jeg kanskje heller droppe alle hindre, murer og høflighet og bare la setningene flomme fritt? Ekte åpenhet ved veis ende, Liss som et velv å låse den ekte Pille i. Hun tar det med seg i graven, tenker jeg, mens jeg spiser mariekjeks og drikker rød saft med Liss. Kanskje for siste gang.

Hjemme igjen

Har vært på ferie. Deilig, lang, ferie. Ikke gapende langt unna, egentlig, men hvem trenger eksotiske reisemål når alt en ønsker å komme seg unna er et par kvadratmeter lesesal og pensumbøker? Retorisk spørsmål, men svaret er likevel Pille. Så kan jeg fortelle hvor godt det har vært? Kan i hvert fall avsløre at en ikke merker hvor tragisk kjipt en har hatt det før det kommer på avstand, og at kontrasten mellom her og der var mer slående enn den mellom rødt og grønt (som er kontrastfarger, så du vet, poenget er at forskjellen var stor). Vi gikk ut av hostellet hver morgen med det ene mål å skaffe oss frokost, hvor god en tilværelse er ikke det?

To timer etter landet fly, og jeg skal snart sove (jeg lover). Det merkes når trøttheten ikke lenger gjør deg søvnig, når den heller er blitt til harde klumper i hodet, halsen, brystet som forteller deg at i sengen, der burde du vært for lenge siden. På flytoget prikket jeg duppende June på skulderen og lo av reklamen på skjermen. Jeg er overtrøtt, og jeg har snakket tull i flere timer (beklager, J). Så jeg sier bare takk for turen – og godnatt.

It’s been ever so, ever so gray

Tallet er 19. Nitten underskrevne sommerjobbsøknader i like mange konvolutter frankert med bilder av norske turistmål. De siste dagene har jeg laget mentale gatekart og masseprodusert søknader til hver eneste butikk jeg kan komme på. Jeg har ikke lyst til å jobbe på ett eneste av stedene og jeg har skrevet så uengasjerte søknader som et menneske kan lage (i hvert fall tatt i betraktning at jeg vet at jeg har skrevet samme “jeg tror en jobb hos dere hadde vært perfekt for meg”-makkverk til dem alle sammen). Kjenner det er litt kjipt når det eneste som motiverer meg med dette er penger, når det virker som om alle andre finner top notch-jobber over en lav sko. Og det jeg egentlig har lyst til å spørre om er: hvordan greier dere det alle sammen? Hvordan kan dere ha slike fantastiske nettverk som lar dere vite når “summer-of-my-dreams”- og “min-hobby-er-min-jobb”-stillingene er ledige? For jeg skjønner ikke hvordan man gjør det, mitt eneste triks er å la fingeren gå nedover gule sider i telefonkatalogen, luke ut de jobbene jeg absolutt ikke vil ha og massesøke på resten. Jeg vet ikke hvor det vil ta meg, men det bør i hvert fall gi meg en jobb.

Og det er forresten greit nå. Jeg maste en del tidligere om gleden ved vinterens white wonders og magiske stemning, men nå er det søren meg greit. Jeg tar det tilbake, eller, det er gjør jeg selvfølgelig ikke. Neste desember kommer jeg til å stirre like betatt inn i dalende snøfnugg og hvitbelagte trær, men sesongfølelsen er over for denne gang, jeg gleder meg til en ny tid, og nå kan den jammen meg komme. Noen ensomme natturer hjem i fantastisk mange minusgrader og effektiv kulde av en annen verden har fyllt begeret (og frosset det). Nok isvind, vassing i slaps og tårer ut av det høyre øyet mitt (som uforklarlig nok ikke takler kulden like godt som det venstre). Fra nå av er våren er verdens beste årstid, våren har tatt over romantikktronen i hjertet mitt. Fra fallende snø til sildrebekker i gatene og asfalt under bena – jeg er klar.

Innerst i hjørnet

Jeg tror jeg vil sitte her en stund. Føttene mine i så varmt vann som jeg kan klare. En rar, polsk såpe som lukter klesskap og sommerblomster. Jeg tenkte det samme da jeg satt innerst i hjørnet på min lille hybel for noen timer siden. Med en kopp te, en ny bok de kaller 2000-tallets Holden Caulfield (jeg vet ikke helt ennå), viftenovnen på fullt og Damien Rice over høytalerne. Jeg har krøpet inn i hjørnet mitt i kveld, vekk fra t-baner som er umulige å rekke for tiden, vekk fra tallerkner som knuser og printere som ikke kunne ha skrevet ut en eneste side om jeg så hadde truet den med pistol. Ingenting skal nå meg i kveld. Selvfølgelig sett bort i fra Tommy som ringer hvert kvarter for å klage over oppgaven han skal levere i morgen og begynte på i dag. Han er det ikke mulig å komme unna, og det vil jeg ikke heller. Dust, Tommy, og lykke til.

-

Det er noe galt med meg

Historien er denne: Jeg var latterlig forelsket i fjor vår. Det var lenge siden vi hadde kjent hverandre ordentlig, men etter at vi møttes igjen tilfeldig kunne jeg ikke tenke på annet. Han hadde klemt meg ekstra hardt og sagt han hadde savnet meg, og jeg klarte ikke slutte å tenke på det. Jeg satt på rommet mitt som en fjortenåring og tegnet hjerter mens han var i en annen by og levde sitt eget liv. Vi snakket på telefonen. Det er ikke sjans, tenkte jeg, og det dabbet av. Det snudde i August, en kveld jeg har skrevet om før (og ikke orker å skrive om igjen). Men det var fortsatt snøball-sjanse for at det kunne bli noe, og hver gang vi møttes var det så pinlig og grusomt at jeg til slutt bare ble sint. Det er ikke sjans, tenkte jeg, og det roet seg.

Men det er tilbake igjen nå. Hvorfor? Jeg vet ikke, men jeg kan ikke puste likevel. Og det er sant som tittelen sier.

Det må være slik, i hvert fall. For er det ikke galt at hjørnesteinen i året mitt, den fellesnevneren som har bundet tiden sammen har vært en gutt som er så uoppnåelig som det er mulig å få det på et normalt plan? Er det ikke vridd at jeg ikke klarer å la være å speide etter han på alle sannsynlige steder? Jeg har vondt, jeg vil ha han. Jeg klarer det ikke!

Jubileum

Sett bort i fra en tur til postkontoret med enda en jobbsøknad med håp om en tykkere lommebok har jeg vært låst inne i dag. En liten stund med et løfte om en mer innholdsrik kveld, men jeg ble ikke skuffet da det ikke ble noe av. Jeg har fått en aktivitets- og kontaktløs pause fra alt annet enn underlige studentbykamerater. Nattbukse, ingen BH eller sminke, gigantisk og sliten hettegenser. Klokken fem på tolv om natten og jeg har ennå ikke stått opp. Selv om den kanskje ikke er verdt en slik slik benevning har dette vært min dag.

Det er et vondt jubileum på vei. En av de dagene som i lengre tid har fått meg til å ønske at det kunne finnes, eller i hvert fall at jeg kunne komme på, et mer nøytralt eller dystert ord i stedet for jubileum. Jubileum. Det virker ikke som om vi i bruken av språket har tatt noe slags hensyn til at mennesker ville måtte betegne sorgfulle dager med lystige ord som for meg akkurat nå virker spottende og sarkastisk og så grusomt upassende. Nei, årsdag, toårsdag, treårsdag, det er slik dagen skal nevnes. Selv om også disse ordene vil være malplasserte på en dag hvor flere av oss vil gråte.

Det hadde vært en del bedre, føler jeg, om jeg ikke hadde hatt et klokkeslett å tenke på, om det bare hadde vært den tolvte, en lang vond dag, og ikke 21.15. den tolvte, som gir meg en like vond dag, bare denne gangen med en kulminasjon, en høyde, et sluttpunkt jeg ikke vet om det går an å takle. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat da, jeg tror jeg kommer til å forsøke å krype ut av min egen kropp i et forsøk på bare ikke å være tilstede. Forsøke å lukke øynene, gå ut av meg selv og våkne opp på den andre siden av 21.15. Det er en dum, en svak sammenligning, men jeg får en versjon av den samme følelsen i minuttene før nyttår – hva burde jeg gjort før 2006 er over? husker jeg at jeg tenkte, bare fordi jeg visste at jeg ikke ville rekke å gjøre noe som helst. Det er ikke det samme, men jeg kjenner det igjen likevel, bare mer kvelende.

Jeg ser på innholdsløs poker på TV i den tomme dagens rette ånd. Sliten av kvelden før, av å sove lenge, av ikke å gjøre noe annet i dag enn å holde meg varm, spise og gråte til triste sanger og TV-serier, jeg tror ikke jeg holder så mye lenger. Klokken er kvart over tolv og vi er allerede kommet en dag nærmere årsdagen, jubileet. Jeg vil ikke være der. Men det kommer.