Litt MIA i det siste, jeg beklager det, blitt heftig emo, når sant skal sies. Det er blitt den høsten som uten at jeg merket det gikk veldig fort og som ikke hadde noe særlig for seg. Jeg husker nesten ikke hva jeg har gjort. Kunne spolt over, og har det nesten også, med like dager og ensporethet. Ingen har kunnet pensum, diktet i platen på lesesalspulten eller eplejuice-koden på automatene bedre. Gutten som leser gresk ved siden av meg har begynt å hilse.
Og grunnen til det er dum, den er typisk, og det skulle ikke være så vanskelig. Det er kjærlighetssorg, om du vil, og jeg hater at det varer så lenge når det egentlig var det jeg ville. Jeg skulle ønske det var lettere å dra seg ut av søla enn det er.
Skal prøve å ta tak, bli litt mer gira. Det kommer mer oppløftende beskjeder senere. Jeg lover.
Bra, pillen, ikkenoe grunn til å spole for langt, i hvert fall, selv om man må la seg selv bruke litt tid.
Du er bra.