Om å reise.

Jeg vil det. Det er vel egentlig budskapet, men jeg skal pakke det inn pent (se under).

Det går på personlighet, og konflikter i denne. Jeg har forstått over tid at jeg har en indre, grunnleggende motsetning: Pille, verdens mest selvstendige menneske som noen ganger bare virkelig ikke tør, vil eller orker. Så jeg har ikke reist utenlands, jeg har feiget ut fra utveksling enda jeg til tider kanskje vil det så mye.

Men jeg lagde meg en felle i våres. Slik at jeg måtte, måtte, måtte bruke sommeren i en annen del av verden. Det er ganske lett, nemlig, å ville ut i verden når det er lenge til det skal skje. Når det nærmer seg kan det bli … vanskeligere å tenke på.

Første natt i et fremmed land fikk jeg nesten ikke puste, og tenkte dette går ikke, jeg er ikke laget for dette. Det var ingen der jeg kunne bryte sammen hos, og jeg tror det var bra, egentlig, for da måtte fortet holdes oppe. Og det viste seg, jo, såklart (du kunne fortalt meg det?) at jeg er laget for det. Akkurat nå føles det som om jeg ikke er laget for så mye annet, egentlig. Savner, savner, savner å reise rundt i verden med ingen andre mål enn å rekke et tog eller en buss og finne kaffe, mat og bøker.

Kan en leve sånn? Folk gjør det. Så hvorfor ikke jeg? Hva gjør jeg egentlig i Oslo nå? Det føles tidvis som om jeg bare klaprer tenner, rister vann av paraplyer og stirrer inn i samme murvegg på Blindern. Ville verden falt sammen om jeg reiste i morgen i stedet for å dra på seminar, forelesning, trening? (den ville ikke det)

Tro forresten ikke at jeg har glemt hvor fantastiske dere er, oslomenneskene. Jeg tror faktisk jeg kunne reist fra bachelorgraden min, men dere, nei, dere holder meg her.

En stund til, i alle fall.