Tilbake i Oslo etter en tur nordover. Det regner her, og jeg liker det ikke. Jeg har reist fra hjembyen, et sant winter wonderland hvor jeg ikke trengte å lage frokost selv, eller middag for den saks skyld. Og hvor jeg kunne ligge ute i snøen under en gatelykt, beundre snøen som faller både fort og sakte på samme tid og tenke at dette er det fineste jeg vet, virkelig, og om ikke det våte og kalde hadde gjort det litt mindre behagelig å ligge der etterhvert
så hadde jeg villet ligge der for alltid. Eller i hvertfall en natt.
Det er første morgen i leiligheten. Her lager ingen sterk kaffe til meg (jeg lager den selv), det regner (regner!) og morgenen pyntes med flyalarm på toppen av det hele.
Men joda. Jeg lengtet tilbake og. Rosenrødt, eller wonder-hvitt er det aldri hjemme særlig lenge. En TV satt permanent på NRK (noen burde skutt idrettsgallaen i nakken), lange fellesfrokoster og fellesskiturer og felleskvelder som joda, jeg satte pris på, men som jeg allikevel ikke er vant til eller holder ut lenge. Jeg savnet å være alene i Oslo.
Ikke alene, forresten. Dere vet. Og det er det jeg er nå, for i mens jeg sitter her er en viss loved one fortsatt på fellesfrokost enda lenger nord enn det jeg har vært. I én dag til. Jeg skal nok klare å holde ut, skal du se, men Gud, som jeg gleder meg til i morgen. Sammen i Oslo.
ahh!
savner deg!