Jeg er ikke særlig modig, og jeg skjønner ingenting

Jeg leder. Av alle som gikk av banen med meg er jeg først. Den som går fortest, med lange steg og knyttede never. For det er kaldt, sikker på at det er kuldegrader, og om det ikke er det gruer jeg meg til vinteren. Og jeg puster med nesa over ring 3 for å holde eksosen ute. Har tatt igjen andre mennesker også, bare en gutt med stort hår holder følge. Musikken på øret er for sein til å passe til kappgang, men det er ikke tid til å stoppe. Jeg vil hjem.

Tar en pille, passende nok, og bestemmer meg for kanskje å rydde i morgen. Få vekk hybelkaninene og de enslige sokkene under tørkestativet. Så skal jeg gå og kjøpe jakke. Og skjerf, muligens stilongs. Og lese masse. Nyttårsforsetter for i morgen som kanskje, kanskje ikke blir noe av.

Og jeg har kommet halvveis i en bok jeg nesten ikke kan huske å ha begynt på. Det er en slik med mange folk i, en flette-sammen-historie. Så jeg glemmer hvem som er hvem for hver gang jeg leser, som egentlig ikke er så mye akkurat nå uansett. Pensum tar av i lesekrav og bok-køen blir bare lengre. Den fine lesesommeren er slutt. Og jeg gleder meg til jul, for da skal jeg lese, bygge snølykter, tenne lys og gi gode klemmer.
Blindern er blitt trygg og fin, kjæresten er det aller beste i hele verden – også skal jeg reise fra det? Akkurat i dag skjønner jeg ikke det. Reise? Har fått meg selv til å tro at det er lurt, for jobb og utdanning, for livserfaring, karakter og opplevelser. Jeg gleder meg til og med en gang i blant. Men ikke i kveld, for det er for mange skjema å fylle ut, for mye å få oversikt over. Og jeg er ikke særlig modig, og jeg skjønner ingenting. Jeg har ingen plan B. Annet enn å krype ned i varm seng og trykke speed dial (eller hurtigtast, om du vil) bare for å høre den beste stemmen i verden en gang til før jeg sovner.