Jeg tenker i år nå. Ikke dager, uker, måneder For dette er det avgjørende, å vurdere framtida ut i fra hvor jeg vil være om ti år. Hvilke verdier som står på høyeste trinn på stigen. Skal jeg ta et friår? tenker jeg, men børster det utålmodig vekk fordi jeg vil komme i gang nå. Jeg vil helst være ferdig, ha gjort det, kunne se tilbake. Alfabetisere og kategorisere med en hylleplass for hvert år.
Så har jeg egentlig bestemt meg, da. Men Oslo virker som et stort mylder av mennesker uten åpninger i personligheten. En berg- og dalbane jeg bare tør se på, ikke være med i. Rette streker som vil gå rett gjennom meg. Hvordan jeg kan få stoppet menneskene og fortelle dem at jeg trenger å bli stoppet selv, vet jeg ikke. I bakhodet ligger likevel troen om at det ordner seg, om at en tilstrekkelig mengde puslespillbrikker vil finne veien dit de hører hjemme. Sammen med troen ligger en kattunge med skarpe tenner og gnager på brikkene. Litt og litt. Til de ikke helt passer noe sted.
Fint med blogg, pillen! Og det årner seg, vet du:)
Ja, brikkene faller på plass, vet du! Hvis ikke kan du bare komme å bo hos meg i det kalde nord! Gratulerer med blogg, forresten!