Travels with Pille

Det er ikke lenge før jeg slenger sekken på ryggen, igjen, og bruker noen uker i den store vide verden, på loffen, på vandring. Jeg skal ha kartet i lomma, så jeg kan krysse av for nye land, gjerne mens jeg sier “check!” høyt for meg selv. Og blir det ikke bra? spør jeg, men det er ingen som svarer ja med særlig overbevisning, for jeg skal reise alene, og de fleste er mer bekymret enn glade. Det har ikke så mye å si, egentlig, jeg gleder meg nok til å dele med alle.

Det blir en test, det kan bli vanskelig. Jeg ser mest for meg selvrealisering med bok alene på kafé og hyggelige nye mennesker å bruke kveldene sammen med, men vet det kan bli kjedelige stunder på tog og ensomme timer i hostellseng før jeg egentlig hadde tenkt å legge meg. Men den røde djevelen vinner ikke over den hvite engelen denne gangen, jeg lar den ikke gjøre det, den kan ikke få gjøre det. For jeg skal på min første reise alene, jeg har ny og gammel musikk på ipod, jeg har guidebøker, romaner og reisedagbok og jeg tror det blir noe å vokse på, i det minste. Bagasje på den gode måten.

Jeg har spolt over høsten

Litt MIA i det siste, jeg beklager det, blitt heftig emo, når sant skal sies. Det er blitt den høsten som uten at jeg merket det gikk veldig fort og som ikke hadde noe særlig for seg. Jeg husker nesten ikke hva jeg har gjort. Kunne spolt over, og har det nesten også, med like dager og ensporethet. Ingen har kunnet pensum, diktet i platen på lesesalspulten eller eplejuice-koden på automatene bedre. Gutten som leser gresk ved siden av meg har begynt å hilse.

Og grunnen til det er dum, den er typisk, og det skulle ikke være så vanskelig. Det er kjærlighetssorg, om du vil, og jeg hater at det varer så lenge når det egentlig var det jeg ville. Jeg skulle ønske det var lettere å dra seg ut av søla enn det er.

Skal prøve å ta tak, bli litt mer gira. Det kommer mer oppløftende beskjeder senere. Jeg lover.

She & Him, en statusoppdatering:

I listened when they told me
If he burns you, let him go.
Change is hard, I should know.

Om å reise.

Jeg vil det. Det er vel egentlig budskapet, men jeg skal pakke det inn pent (se under).

Det går på personlighet, og konflikter i denne. Jeg har forstått over tid at jeg har en indre, grunnleggende motsetning: Pille, verdens mest selvstendige menneske som noen ganger bare virkelig ikke tør, vil eller orker. Så jeg har ikke reist utenlands, jeg har feiget ut fra utveksling enda jeg til tider kanskje vil det så mye.

Men jeg lagde meg en felle i våres. Slik at jeg måtte, måtte, måtte bruke sommeren i en annen del av verden. Det er ganske lett, nemlig, å ville ut i verden når det er lenge til det skal skje. Når det nærmer seg kan det bli … vanskeligere å tenke på.

Første natt i et fremmed land fikk jeg nesten ikke puste, og tenkte dette går ikke, jeg er ikke laget for dette. Det var ingen der jeg kunne bryte sammen hos, og jeg tror det var bra, egentlig, for da måtte fortet holdes oppe. Og det viste seg, jo, såklart (du kunne fortalt meg det?) at jeg er laget for det. Akkurat nå føles det som om jeg ikke er laget for så mye annet, egentlig. Savner, savner, savner å reise rundt i verden med ingen andre mål enn å rekke et tog eller en buss og finne kaffe, mat og bøker.

Kan en leve sånn? Folk gjør det. Så hvorfor ikke jeg? Hva gjør jeg egentlig i Oslo nå? Det føles tidvis som om jeg bare klaprer tenner, rister vann av paraplyer og stirrer inn i samme murvegg på Blindern. Ville verden falt sammen om jeg reiste i morgen i stedet for å dra på seminar, forelesning, trening? (den ville ikke det)

Tro forresten ikke at jeg har glemt hvor fantastiske dere er, oslomenneskene. Jeg tror faktisk jeg kunne reist fra bachelorgraden min, men dere, nei, dere holder meg her.

En stund til, i alle fall.

Innspurt

Grillukten siver inn vinduet, mens jeg skriver. I stedet for å suge inn solen drar jeg igjen gardiner og persienner for ikke å bli blendet av lyset. Og skriver mer.

Eller, for å være ærlig, så har jeg skrivesperre det meste av tiden. Og Dr. House på DVD. Får ikke gjort så mye da, med mindre jeg lar være å sove. Lite konstruktivt, kanskje, men er plent nødt i kveld. Fristen er i morgen, den gitt. Men jeg skal bare… (gå på do, brette klær, vaske kaffetrakteren, skifte sengetøy, gå en runde rundt i rommet, hente posten, koke kaffe, file negler, ringe noen, gre håret, tøye, sjekke facebook, sjekke mail, sjekke facebook igjen, se på tv, google unyttige ting, lage kaffe, drikke kaffe, lese avisen, gå på butikken, løse kryssord og vaske).

Prokrastinere: å utsette, skyve en oppgave foran seg med alle midler.

Drømmen om juni

Jeg er forelsket i sommeren allerede. Når klokken slår juni skjer det så mange bra ting at det nesten ikke går an å se den grå massen av eksamener som ligger i mellom. Gipsen skal av til slutt, til slutt, og det er fri. Jeg skal ikke jobbe en gang, enda så koselig jeg tenker det er (med referanseramme Blindern blir det meste fint). Ikke student”ferie”, altså, men en ordentlig en. En hvor feriepengene går i lomma på flyselskaper, hosteller og tvilsomme bareiere i mens jeg gir armen min utsikt til solen i stedet for klam tilværelse på innsiden av en dekorert gips.

Jeg gjør ikke annet enn å glede meg til sommerferien. Litt drømmende, litt for mange tegninger i det som skulle være notater. Litt for mange meldinger og ny musikk som best nytes med hodet hvilende på boka. Litt for mye av det gode, men ikke på langt nær nok. Min dag kommer i juni, det skal bli så bra.

I mens: lenger nord

Tilbake i Oslo etter en tur nordover. Det regner her, og jeg liker det ikke. Jeg har reist fra hjembyen, et sant winter wonderland hvor jeg ikke trengte å lage frokost selv, eller middag for den saks skyld. Og hvor jeg kunne ligge ute i snøen under en gatelykt, beundre snøen som faller både fort og sakte på samme tid og tenke at dette er det fineste jeg vet, virkelig, og om ikke det våte og kalde hadde gjort det litt mindre behagelig å ligge der etterhvert så hadde jeg villet ligge der for alltid. Eller i hvertfall en natt.

Det er første morgen i leiligheten. Her lager ingen sterk kaffe til meg (jeg lager den selv), det regner (regner!) og morgenen pyntes med flyalarm på toppen av det hele.

Men joda. Jeg lengtet tilbake og. Rosenrødt, eller wonder-hvitt er det aldri hjemme særlig lenge. En TV satt permanent på NRK (noen burde skutt idrettsgallaen i nakken), lange fellesfrokoster og fellesskiturer og felleskvelder som joda, jeg satte pris på, men som jeg allikevel ikke er vant til eller holder ut lenge. Jeg savnet å være alene i Oslo.

Ikke alene, forresten. Dere vet. Og det er det jeg er nå, for i mens jeg sitter her er en viss loved one fortsatt på fellesfrokost enda lenger nord enn det jeg har vært. I én dag til. Jeg skal nok klare å holde ut, skal du se, men Gud, som jeg gleder meg til i morgen. Sammen i Oslo.

Jeg er ikke særlig modig, og jeg skjønner ingenting

Jeg leder. Av alle som gikk av banen med meg er jeg først. Den som går fortest, med lange steg og knyttede never. For det er kaldt, sikker på at det er kuldegrader, og om det ikke er det gruer jeg meg til vinteren. Og jeg puster med nesa over ring 3 for å holde eksosen ute. Har tatt igjen andre mennesker også, bare en gutt med stort hår holder følge. Musikken på øret er for sein til å passe til kappgang, men det er ikke tid til å stoppe. Jeg vil hjem.

Tar en pille, passende nok, og bestemmer meg for kanskje å rydde i morgen. Få vekk hybelkaninene og de enslige sokkene under tørkestativet. Så skal jeg gå og kjøpe jakke. Og skjerf, muligens stilongs. Og lese masse. Nyttårsforsetter for i morgen som kanskje, kanskje ikke blir noe av.

Og jeg har kommet halvveis i en bok jeg nesten ikke kan huske å ha begynt på. Det er en slik med mange folk i, en flette-sammen-historie. Så jeg glemmer hvem som er hvem for hver gang jeg leser, som egentlig ikke er så mye akkurat nå uansett. Pensum tar av i lesekrav og bok-køen blir bare lengre. Den fine lesesommeren er slutt. Og jeg gleder meg til jul, for da skal jeg lese, bygge snølykter, tenne lys og gi gode klemmer.
Blindern er blitt trygg og fin, kjæresten er det aller beste i hele verden – også skal jeg reise fra det? Akkurat i dag skjønner jeg ikke det. Reise? Har fått meg selv til å tro at det er lurt, for jobb og utdanning, for livserfaring, karakter og opplevelser. Jeg gleder meg til og med en gang i blant. Men ikke i kveld, for det er for mange skjema å fylle ut, for mye å få oversikt over. Og jeg er ikke særlig modig, og jeg skjønner ingenting. Jeg har ingen plan B. Annet enn å krype ned i varm seng og trykke speed dial (eller hurtigtast, om du vil) bare for å høre den beste stemmen i verden en gang til før jeg sovner.

Just idag är jag stark

Så det regner. I bøtter og spann, katter og hunder. Slik det alltid regner i sykehusseriene på TV når det skjer noe dramatisk og legene må ut av sykehuset regner det her nå. Så da tok jeg meg en tur ut. Tingen er at jeg liker regnet, jeg, egentlig, og så lenge man ikke bekymrer seg for å bli våt så er det ganske ålreit å bli truffet av det. I hvert fall så lenge man på trass later som om man ikke bryr seg om det. Så skal en regndag hindre meg i å gå en tur uten regnjakke eller paraply? (Ne-ei)
Det føltes litt som å bade med klærne på.

Så da badet jeg med klærne på.

Ganske dumme beslutninger i dag, egentlig.

For bra til å reise i fra

En helg i Oslo for og hente nøkler til ny hybel og måle centimeterne for pappas hjemmesnekrede bokhylle (snart påbegynt). Det er deilig, deilig, deilig å kjenne friheten på fingrene igjen, etter en sommer med stressende kafé og stressendehjem. Jeg skal jammen ikke hjem neste sommer, tenker jeg. Ikke når når jeg heller kan poppe popcorn uten lokk (vi er smarte, Ina og jeg) eller sitte på senga og se opp på pene bilder på egen vegg. Eller ligge tett i armkroken på en slik en som en vil lene seg inntil enda litt lengre selv om ullteppet stikker i nakken og t-skjorta har vridd seg. Det er rett og slett for bra til å reise i fra. Jeg burde skjønt det.

Og jeg skriver på blogg i kveld, selv om jeg egentlig tenkte å la være (ta vekk alt). Ble litt kvalm. Men du får det faen aldri vekk, sier Tommy (han hadde blogg på videregående), så da kan jeg jo likesågodt ha den. Og skrive på den nå og da. Det er en logikk der inne et sted.